Et lite livstegn

må man vel gi innimellom,

selvom blogglysten fortsatt er litt laber.

Hadde håpet sommeren skulle hjelpe,

men nå ser det ut som om den er forsvunnet også..

Uka som har gått har vært ufattelig trist,

da en av mine nærmeste venninner gikk bort på tragisk vis,

og jeg går rundt i sjokk med vondt i både kropp og sjel.

Så mange år vi har delt, så mange gleder og sorger,

så mye moro, latter og tårer. Uvirkelig at jeg aldri skal få

snakke med henne igjen, eller høre latteren hennes.

 Man tror alltid at man har så god tid... hvertfall tror jeg det.. og utsetter lett ting

til neste uke. Og det er trist at en sånn tragisk hendelse skal til

for at man skal huske å leve i nuet og bruke masse tid med de som betyr noe. 

Nærhet, omsorg og kjærlighet bør man aldri utsette...

Man må ta seg tid til å leve og bruke tiden sin godt.

Fortell de du er glad i hva de betyr for deg, det er ikke sikkert

du får muligheten igjen i morgen...

Uka som kommer blir ikke bedre enn den som gikk,

men det er godt at vi er mange som står sammen

og minnes den flotte jenta som har gått bort altfor tidlig.

"Sammen er vi sterke"

Tusen takk for gode ord,

og utrolig nok har jeg fått nye følgere,

selvom det har vært veldig stille her en stund.

Hjertelig velkommen til dere.

Ønsker dere alle en uke med mange gleder

og fine stunder.