.JPG)
Det er noen stunder i livet som kommer med en garanti av lykke.
Stunder som oppstår på f.eks julaften, når man har bursdag,
den dagen man gifter seg eller størst av alt, den dagen man får treffe barnet sitt for første gang.
Da man ser inn i de små søkende øynene er man garantert lykkelig, og man vet at man aldri blir den samme igjen. Barn kommer med en lykkegaranti som ikke noe annet kan måle seg med.
En ubeskrivelig varme, omsorg og kjærlighet brer seg ut i hele kroppen og man er klar for å kjempe all verdens kamper for dette lille underet som har kommet til verden.
Med ett nytt liv voksende i magen følger også mange forventninger og tanker. Hvem er det som gjemmer seg i magen. Hvilke drømmer har du og vil livet være snilt med deg.
Alt dette har min kjære og jeg snakket om flere ganger, mens vi har strøket på magen og gledet oss til å bli kjent med den lille.
Månedene har gått. Gleden og forventningene har steget for hver dag, hvert spark.
Termindagen kom, men lille i magen lot vente på seg. Jeg var tung og lite mobil, utålmodig, lei og ville møte lillebror fortest mulig.
Dagene fram til overtidskontroll sneglet seg avgårde, og gleden var stor da også legen var enig i at baby burde få komme ut av magen nå. Det var også litt skummelt for nå hadde jeg plutselig et tidspunkt å forholde meg til og fødselen ville ikke komme overraskende på slik som sist gang.
Det var tøffe tak allerede fra første stund, riene tok seg fort opp etter at de tok vannet og var sterke. Men det tok tid og var en tøff kamp både for meg og lille. Jeg følte at det var noe galt og at jeg ikke hadde flere krefter igjen til å få han ut.
Men så kom han da, rett før jeg var i ferd med å gi opp. Vår store, flotte gutt, som allerede har klart å endre hele vår verden til et bedre sted å være. Han var litt preget av den tøffe kampen vi sammen hadde kjempet, men han kom seg raskt og fikk fargen tilbake.
Men pusten hans var altfor rask og han bare skrek og skrek,
og fant ikke roen på brystet.
Jeg ville at noen skulle hjelpe den lille skatten vår, men legen lot vente på seg og jordmor mente han bare hadde startvansker.
Men da han hadde hyperventilert i to timer, kom endelig barnelegen og da var bekymringen stor hos oss.
Vi ble ikke akkurat mer beroliget da legen nevnte masse ting som kunne feile han, men la også til at vi måtte holde alle muligheter åpne.
Så bestemte hun seg for å ta han med til intensiven og her er noen minutter borte for meg. Jeg vet bare at jeg småløp etter med et pledd rundt meg, fortsatt full av adrenalin etter fødselen.
Da han lå på benken og ble tatt røntgen av og stukket overalt,
tenkte jeg at dette er så feil. Vi skulle jo lagt tett sammen nå vi tre,
blitt kjent med han og snusa inn deilig babylukt.
Da sto tårene og tankene begynte å kverne. Skulle jeg miste gutten min? Ingen av de hvitkledde kunne svare meg på hverken det ene
eller det andre, for de visste ikke de heller...
Å oppleve redselen for å miste barnet sitt eller angsten for å ikke vite hva som feiler det, det unner jeg ingen.
Selvom det heldigvis ikke var noe alvorlig for vår lille,
er det mange som daglig kjemper en kamp sammen med barnet sitt
og vi så mange tøffe mennesker de dagene vi var på intensiven.
Livet blir satt veldig i perspektiv og man opplever hvor skjørt livet er, og at man faktisk ikke har noen garanti for lykke...
Vår lille Samuel Johan ble behandlet for TTN eller våte lunger, og en mulig infeksjon i kroppen. Men timene var lange før legene kunne si at vi ikke trengte å bekymre oss og at dette mest sannsynlig ville gå helt fint. Og dagene etter fødselen var ikke enkle... å ligge på barsel alene, uten barnet sitt er ikke lett og det meste av tiden tilbragte jeg ved siden av senga hans på intensiven. Mange tårer ble felt, men damene som jobber der er fantastiske
og jeg sender dem alle gode tanker fra bunnen av mitt hjertet.
Hadde aldri kommet gjennom disse dagene uten omsorgen og forståelsen de viste oss, og jeg er evig takknemlig for den gode
behandlingen han fikk.
Sender også en god varm klem til alle dere som har ringt,
sendt meldinger på mobil, facebook og instagram,
og delt vår bekymring og vist en endeløs godhet.
Føler meg virkelig heldig som har så mange flotte mennesker rundt meg som bryr seg så mye, og verden er faktisk ikke et så ille sted for barna våre å vokse opp likevel. Jeg setter stor pris på alle gode ord og beklager at jeg ikke har hatt tid eller overskudd til å svare dere alle. Gleder meg til å vise fram vår vakre gutt og til å treffe dere alle sånn litt etter litt...
Nå er det hverdagsliv som gjelder og nyte hvert sekund sammen med mine kjære. Jeg er så heldig som nå har to gode, nydelige barn. Livet kunne ikke vært mer fullkomment.
Trøtt og sliten,
men så utrolig lykkelig over at lillebror er kvitt de fleste slanger og nåler, og at storesøster endelig får komme på besøk.
♥
Samuel Johan.
f. 18.09.12.
4630 g og 54 cm.
♥
