Ventebilde

Gullet mitt fylte 4 år i helga og vi feiret henne i to dager sammen med familie og venner. Bursdagen har hun ventet på, drømt om og telt ned til i månedsvis. Og når dagen endelig kom var det timene fra hun sto opp og til gjestene kom som var lengst. Det er kjedelig å gå rundt å se på mens vi voksne lager mat, støvsuger og sveiper over alt med jif sprayen. Hvor mye er klokka? Kommer de ikke snart? blir spurt om sikkert tusen ganger. Når alt endelig er i boks og andre vil ta seg en velfortjent kaffe og fem minutter før gjestene kommer, da vil jeg ta bilder. Av den vakre, store jenta mi i den nydelige kjolen og av bordekking og pynt. Det hører med når man er interiørkoko. Og når jeg satt meg ned for å se på bildene sent på kvelden så jeg at jeg i år igjen hadde fått knipset noen ventebilder av jenta mi. Bilder der hun har gitt opp litt, titter tomt ut i lufta, tvinner kjolen og sparker av penskoa. Tenker sikkert at de gjestene de kommer aldri. Og jeg elsker disse bildene. Har akkurat de samme bildene fra de tre foregående bursdagene hennes og det har kanskje blitt en ubevisst tradisjon. 

Er det ikke herlig?

Man kan jo nesten kjenne spenningen og oppgittheten på en gang.

To min. etter dette bildet kom heldigvis gjestene og all venting var glemt.

Nå er det ett år til neste gang