Det var en gang...

ei tallerkenhylle, som var så dypt deprimert.

Hun visste ikke hvorfor hun følte det sånn,

men hun klarte lissom ikke helt å finne seg selv.

At hun sto i en mørk kjeller,

med edderkopper krypende rundt,

 hjalp heller ikke på humøret.

Det gamle verandabordet ved siden av viste henne 

heller ingen oppmerksomhet,

selv om hun febrilsk prøvde å flørte med kjekkasen.

Men hun var jo tross alt furu, 

og det er jo SÅÅÅ ut,

mens han var hvitmalt og fin....sukk....

Way out of her league!

Men så en dag da hun var

langt nede i de mørke tankene sine, 

mens hun drømte om ei flaske rom

til å døyve smerten,

kom det ei jente hoppende inn

med et smil om munnen.

Hun hylte, klappet seg på kinnene

og rev seg litt i håret

før hun klemte meg mot brystet.

Hadde jeg kommet til tallerkenhyllehimmelen??

Nå kan du tru jeg ble fin, 

altfor fin for verandabordet til og med!

Hvit og skinnende har jeg blitt, 

og ser jammen 10 år yngre ut.

Anbefaler absolutt den 

extreme makeover klinikken jeg var innom altså.

Nå henger jeg på hedersplassen i stua,

med god oversikt over alt som skjer i huset.

Mange venner har jeg også fått. 

Kjelelokket, kakeboksen, loddet 

og den hvite tallerkenen er alle danske

og nyinnflyttet de også.

Den gamle sangboka er veldig søt, 

og underholder oss alle med barnesanger.

Hvem kunne tro at livet skulle bli så bra?

Ja jeg sier som min bestemor alltid sa:

"Det ordner seg for snille tallerkenhyller."

Tror forresten spisestuebordet er litt interessert,

uten at jeg skal virke for innbilsk.

Kanskje jeg blir gift på mine gamle dager:)

Og snipp snapp snute....

Så levde de lykkelig i alle sine dager.

P.S: Kan dere se hva jeg har kjøpt meg nytt her, 

som jeg har ønska meg leeeenge?